Langt sør i Heidal- mot grensa til Skåbu ligg'n "Muin". Lenge vært et mål å gå dit, alle sier det er en så fin tur. Men jeg har aldri kommet så langt... Helt til i dag. Ungene er hos bestemor og bestefar Øyer, Jon Reidar på vakt, været var spådd sånn nogenlunde, nå var det min tur. :) Pakka sekken, ordna bikkja og reiste til Mugseter. Og "alle andre" har faktisk rett- det var en fin tur! Og ikke nok med det: I det jeg kommer opp, og ser varden på toppen av "Muin", forsvinner skyene og jeg kan gå det siste stykket i strålende solskinn!
![]()
![]()
![]()
Må også få bli litt filosofisk etter en slik tur....Er egentlig mye rart man begynner å tenke på når man går slik alene i fjellet. I fjor på skolen begynte vi for fullt å jobbe med vurdering. I den forbindelse lanserte Tore Dahlen begrepet "Ved varden", som en betegnelse på at man har kommet til toppen, nådd alle målene i ulike emner/ fag. Og jeg kom ikke fra erkjennelsen av at det var, bokstavlig talt, ved varden jeg kom i dag. Man setter seg et mål, man må jobbe for å komme dit, kanskje passere små "varder"/ mål undervegs, for så å komme til toppen.
Det kjennes veldig bra ut. Ikke at å gå til Mukampen i seg selv er et mesterstykke, men det at man man faktisk nådde toppen/ målet kjentes veldig bra ut lell :)
Åsså blir man jo gående å tenke på livet små undere undervegs; som reinsimla med kalven sin vi møtte på toppen. (...og fotoapparatet lå i sekken ja...) På issoleia, som opp fra intet, står i full blomstring på 1745 m.o.h (- den sies å skal kunne vokse helt opp til Galdøpiggen) blant stein, lav og brunt gress.
På rypesteggen, som skratter for full hals og reiser avsted. Skal si den holdt hardt for en støkkende fuglehund....
Og bekken, som med sin behagelige sus, aldri tar slutt....
Men en slik tur kan desverre være tøff for potene...
Men nå tar vi nok kvelden begge to.
Eva
(...i skrivende stund faller regnet ned igjen...)
